Malurtveien 10

"Maria Sands andre roman er et formbevisst generasjonsportrett der katastrofen hele tida ligger og vaker under overflata... intenst og overbevisende... Det som gjør «Malurtveien 10» særegen, er i første omgang måten boka er bygd opp på. Teksten er som en tydelig forankra monolog – en enkelt stemme som taler på en muntlig og nesten romlig måte... Vekslingen i tid og sted får billedlig fram hvordan arrene i en familie vokser og krymper nærmest organisk, på tross av, eller kanskje på grunn av, forsøkene på å beskytte hverandre. Språket er lett og utforskende, samtidig som at Sand ikke er redd for å ta i det vonde..."

"Maria Sands «Malurtveien 10» handler om fire generasjoner med sårbarhet... Tragediene er ikke overveldende i antall i forhold til det alle familier opplever, og de skildres lett og innskutt mellom døsige, lyriske hverdagsskildringer. «Malurtveien 10» er ikke en tåreperse, men en meditasjon over livets sårbarhet... Ved at familiehistorien ikke fortelles kronologisk møter leseren barneskikkelser der vi vet hva som vil skje med dem, kunnskap de selv naturligvis ikke har. Dermed blir alle barn og voksne samtidig..."

"Malurtveien 10 er ein solid og vakker roman om generasjonar som er lenka saman ... I eit nydeleg anslag blir vi tatt med heilt tilbake til 1925 der vi treffer Agnes, oldemor til Mi ... Maria Sand gjer nokre originale grep for å på eit vis sy saman forteljingane om dei to kvinnene ... Det er svært elegant gjort ... alt heng unekteleg saman, det trur eg er eit viktig poeng for forfattaren ... aller mest sit eg att med ei sjeldan god oppleving. Eg opplever boka som veldig nær og nesten nødvendig; det skal ikkje forundre meg om Malurtveien 10 er ei adresse forfattaren kjenner godt. Malurtveien 10 er ein rik og inderleg roman som òg er gjennomarbeidd i språk og form"

"Roman full av nerve og trøkk. Malurtveien 10 er et finstemt familieportrett... Det spesielle med Sands bok er at den treffer så klokkerent i sin fremstilling av hvordan sår og traumer overføres fra det ene slektsleddet til det neste. På nokså begrenset plass – utgivelsen er på drøyt 260 sider – klarer Sand å skape et nyanserikt portrett av fem generasjoners sårbarhet, sentrert rundt spørsmålet om frihet og ufrihet... Det avgjørende her er forfatterens fine formsans. Gjennom ubesværede forflytninger i tid og rom lykkes romanen i å skape en følelse av synkronitet eller samtidighet. Formen illustrerer med andre ord et viktig tematisk poeng, at fortiden kan være like levende til stede i bevisstheten vår som tiden og rommet vi fysisk befinner oss i, at barnet Mi lever side om side med den voksne... Gjennom et sterkt tekstlig nærvær og smidig billedbruk – en giftering som gir en følelse av ubehag, en båt som blir hugd opp og brent, et kors som strykes over pannen ved sengetid – blir Malurtveien 10 en vekselvis øm og desperat roman om behovet for nærhet på den ene siden og lengselen etter frihet på den andre."

"Bevegende generasjonsroman om et kunstnerhjem der dørene er åpne, fortielsene mange, og ekkoet av tidligere familietraumer rungende. En fengslende fortelling om en oppvekst preget av fravær og ustadighet, og en av årets beste, norske romaner"