Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen
roman
"Imponerande stilsikker og velkomponert debut om korleis me skapar fortida vår … måten hans er å gå kompromisslaust inn i materialet, med ein gjennomført lojalitet til det litterære som framstillingsform. Stilen kan verka i overkant essayistisk, analytisk og filosoferande, med lange og avanserte refleksjonar. Likevel er språkføringa intens, original og medrivande på ein kvernande måte. Blikket er på same tid framand og underleg kjent. Rett og slett ein særs imponerande debut … dei færraste er like modige og ambisiøse, både i form og innhald … Falske minne? Muligens. Men ekte litteratur"
LEIF TORE SÆDBERG, STAVANGER AFTENBLAD
"Debutanten tar kunsten å se seg selv utenfra til svimlende høyder … Sjelden leste man en roman så breddfull av selvrefleksjon, av refleksjon omkring romanen som kilde til erkjennelse"
FARTEIN HORGAR, ADRESSEAVISEN
"En debutroman som sitter fra første setning... Debutant Per Marius Weidner-Olsen leverer en uhyggelig og særegen oppvekstskildring fra Bærum i 1970-årene... Språket er intenst og fartsfylt, og samtidig sanselig og poetisk. Dette er bunnsolid litteratur: snedig komponert, nydelig skrevet."
ELLEN SOFIE LAURITZEN, DAGENS NÆRINGSLIV
"Med sine intense, dvelende og reflekterte skildring av det forbudte og hemmeliges betydning i livet, kan Jeg hadde en oppvekst neste som min egen få en til å tenke på de store klassikerne innen sjangeren … fra første til siste setning fremstår han som en helt usedvanlig moden og stilsikker debutant … Per Marius Weidner-Olsen har skrevet noe så sjeldent som et forsvar for det syndige mennesket. Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen er rett og slett stor fortellerkunst og en imponerende debut!"
MARIUS WULFSBERG, DAGBLADET
"En like klassisk som sterk romandebut, med overraskende aktuelle innspill til dagens diskusjon om seksualitet og samtykke … en overraskende fruktbar leseropplevelse som peker lukt inn i akutt relevante problemstillinger … Vi har opplagt å gjøre med en belest forfatter som skriver litteratur som snakker med annen litteratur; ikke på noen høylytt brautende måte, men med en setningsbygging og en idéverden som synes inspirert av flere av de store mesterne innen norsk roman- og novellekunst de siste femti-seksti årene"
ANE FARSETHÅS, MORGENBLADET
"medrivende oppvekstskildring … som leser av denne romanen, opplevde jeg først og fremst litteraturens frydefulle uro"
KENNETH MOE, AFTENPOSTEN
"Bærum har sine skyggesider, østvendte skråninger passende for overgrep, det kan være i terrenget ned mot en elv dypt i landskapet, neglisjerte steder med svekket sollys, ikke engang noe særlig søppel finner veien dit, ignorerte felter av urørt og intetsigende natur, ubrukelige steder i fukt og skygge."
Nedenfor Vestre Haslum gård renner Øverlandselva, der finnes rester av en liten mølle som har tilhørt gården, på tunet står to villaer, den ene med mormorens prektige møbler fremdeles, det finnes en låve der og bak låven en skog, og på forsiden, opp mot kirken, en park.
Romanens hovedperson vokser opp her på 1970-tallet. Under en ganske alminnelig hverdag skjuler det seg en oppvekst preget av stjeling, overgrep og utenforskap. Det er fremmede, menn og kvinner, som lokker med chips, is eller annet som kan se ut som omsorg, det er penger i jakkene og veskene som tanter og onkler legger fra seg når det er selskap, og ikke minst er det alle sparepengene i skatollet inne hos snekkeren på låven. Gutten drives av spenning og nysgjerrighet, skam og ydmykelse, like mye som av rotløshet og savn etter tilhørighet.
I dag er skogen og parken bebygd med eneboliger, låven er revet og villaene solgt, og det som hendte, slik det utspilte seg den gangen, er utilgjengelig. Men spørsmålet er det samme nå som da: Hvis oppvekstens skyggesider blir sett eller fortalt om, vil da befrielse finne sted?
"Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen" er en dypt fascinerende og elegant komponert roman om utsatthet, fortielse, skyld og soning - og om det taptes plagsomme nærvær og minnenes forvaltning av det.
Nedenfor Vestre Haslum gård renner Øverlandselva, der finnes rester av en liten mølle som har tilhørt gården, på tunet står to villaer, den ene med mormorens prektige møbler fremdeles, det finnes en låve der og bak låven en skog, og på forsiden, opp mot kirken, en park.
Romanens hovedperson vokser opp her på 1970-tallet. Under en ganske alminnelig hverdag skjuler det seg en oppvekst preget av stjeling, overgrep og utenforskap. Det er fremmede, menn og kvinner, som lokker med chips, is eller annet som kan se ut som omsorg, det er penger i jakkene og veskene som tanter og onkler legger fra seg når det er selskap, og ikke minst er det alle sparepengene i skatollet inne hos snekkeren på låven. Gutten drives av spenning og nysgjerrighet, skam og ydmykelse, like mye som av rotløshet og savn etter tilhørighet.
I dag er skogen og parken bebygd med eneboliger, låven er revet og villaene solgt, og det som hendte, slik det utspilte seg den gangen, er utilgjengelig. Men spørsmålet er det samme nå som da: Hvis oppvekstens skyggesider blir sett eller fortalt om, vil da befrielse finne sted?
"Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen" er en dypt fascinerende og elegant komponert roman om utsatthet, fortielse, skyld og soning - og om det taptes plagsomme nærvær og minnenes forvaltning av det.
Vis info om boka Skjul info om boka
| Utgitt | 2020 |
|---|---|
| ISBN | 9788249522941 |
| Innbinding | Ebok |
| Tittel | Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen |
| Bokgruppe | 852 |
| I salg | 03.08.2020 |
| Emne | Romaner Bærum Skjønnlitteratur Seksuelle overgrep 1970-1979 Oppvekst |
Per Marius Weidner-Olsen
Per Marius Weidner-Olsen er født i Bærum i 1963 og bosatt i Færder kommune. Han debuterer som forfatter med romanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen høsten 2020.
Nyheter
Weidner-Olsens debutroman hylles av anmelderne – nå i nytt opplag
Per Marius Weidner-Olsen debuterte med romanen Jeg hadde en oppvekst som ligner min egen i slutten av juli. Nå trykkes boken i et nytt opplag. Samlet opplag er på 2100 eksemplarer.
Les mer