Fire hundre franske fornærmelser, eller Gymnaset Corneille i Rouen

"Med romanen Fire hundre franske fornærmelser har Øyvind Ellenes levert sin hittil beste roman, med stoff fra et fransk gymnas med en norsk gutteklasse. Men i tillegg til å være en dannelsesroman, er det også en roman om hvordan et liv skapes i tekst"

"Øyvind Ellenes' femte bok er oppkalt etter Truffauts berømte debutfilm – som på norsk er kjent som På vei mot livet. Romanen har mye til felles med filmen. Begge skildrer en ung gutts tøffe møte med den franske skolen … Forfatteren fører ordet som en lidenskapelig kameramann, hopper fra episode til episode … Romanen veksler mellom skepsis og nostalgi, mellom usikkerhet rundt det som fremkalles, og gjenkjennelse og innlevelse. Slik problematiserer Ellenes muligheten for å fremstille et liv i skrift … Ellenes kan hensette leseren til et slik sanselig rom, på en måte man ikke opplever i de mer ekspansive dannelsesromanene til Renberg og Knausgård"

"ein roman som grip etter det uhandgripelege, ein roman som vil fange inn ei stemning, ei anna tid, den einsemda, avstanden og framandkjensla som oppstår i møtet med eit anna språk, andre skikkar, andre system ... Det er på dette nivået romanen er usedvanleg god ... Språket er vart og ettertenksamt ... Ellenes er ein elegant stilist som gjennom heile forfattarskapen har henta impulsar frå fransk nyroman og modernistiske tradisjonar her til lands ... I ein alder av 38 år har han ein særprega og interessant forfattarskap å vise til sjølv om det store gjennombrotet enda ikkje har komme. Men det bør komme; det bør snakkast om denne forfattarskapen, også utanfor dei indre sirklane i det litterære Noreg"

"Øyvind Ellenes' fine roman Fire hundre franske fornærmelser, er filmatisk, poetisk-dyster og – ikke minst – enormt formsterk ... mest av alt sier romanen noe om hvor vanskelig det er å feste liv til skrift ... Ellenes skriver som en regissør når han bølger ut og inn av ulike synsvinkler. Det skaper gode bilder. Fire hundre franske fornærmelser er absolutt en av fjorårets beste romaner"

"Den usikre overgangsperioden i en ung gutts liv er besnærende skildret gjennom gjenkjennelige, enkle, hverdagslige situasjoner: guttenes første forsøk på å spille fotball, på å bli kjent, posisjonere seg. De små trivielle episodene skildres i en nesten søvngjengeraktig rytme i den første delen av romanen, som bryter demonstrativt med erindringslitteraturens tradisjoner ved å utelate, og samtidig understreke at den utelater, de spektakulære, skjellsettende erfaringer … Jeg sjarmeres av det metatekstuelle blikket på rekonstruksjonen av en periode i en ung manns liv. Det bidrar til å befeste det universelt eksistensielle i en erfaring, som likevel er singulær. De som har opplevd et elev- eller studentliv i Frankrike vil kjenne seg igjen … Likevel tror jeg svært mange vil kjenne seg igjen i den unges mannens identitetssøken, følelsen av skjørhet i et mellomstasjonsøyeblikk i livet"