Feminin gange

"Molly Øxnevad (25) leverer en god andrebok med et særdeles sterkt klimaks … Hun ønsker å vise frem det komplekse mangfoldet som finnes i et menneskes indre, men også hvordan det for noen er så stor avstand mellom ens indre og ytre, at kjønnskorrigerende behandling er nødvendig … Den aller sterkeste scenen i Feminin gange utspiller seg da Liam og Tor endelig når frem til timen ved Rikshospitalet … Denne scenen er verdt boken alene … Ikke minst er romanen egnet til diskusjon og refleksjon"

"Unge lesere får denne historien fortalt på deres eget språk, mens romanen gir godt voksne lesere innsyn i hvordan ord som komfortabel, hen, sykt, hate, stresse, ikke-binær og angst turneres blant 20-åringer … I Feminin gange gjør det størst inntrykk å lese om smertene en ung transperson aksepterer for å ligne på den han vil være … Liam er fiksert på binderen og kan bruke den så lenge av gangen at han blir svimmel og får blåmerker. Ribbeina brister til og med i en av disse scenene. Nettopp innenfor romanens form får Molly Øxnevad løftet det fysiske ubehaget til et nivå der det betyr lite eller ingenting hva leseren ellers måtte mene i transdebatten"

"Rørende roadmovie med stramt korsett. I Feminin gange fortsetter Molly Øxnevad å finsnekre mennesker og miljøer man sjelden ser skildret akkurat slik i norsk litteratur … Det er nok av spenning på de drøyt hundre sidene – ikke minst mellom de to hovedpersonene … Vi henger med i svingene, og får lyst til å skrike ut at det kanskje ikke er så fornuftig å lete etter kløtsjen iført flippflopper … Omverdenens motvilje ligger tjukt over hvert eneste stoppested, men det finnes også eksempler på en form for røff medmenneskelighet … Romanen gir mulighet til å vise frem noe annet som ligger under eller bakenfor debatten om det er riktig eller galt å gi unge transpersoner kjønnskorrigerende behandling"

"Molly Øxnevad har skrevet en lavmælt fortelling om hvordan det er å være trans, fortalt fra selve erfaringspunktet … Romanen skildrer kjønnsdysfori, ubehaget forårsaket av kjønnsinkongruens, på en nedpå og sanselig måte – det knitrer, suser og gnager. Øxnevad gjør klokt i å unndra seg psykiaterens blikk, og ikke bare for troverdighetens skyld. Jeg tolker det også som et tydelig standpunkt: Transpersoner er menneskeliv, ikke journaler … i et litterært landskap hvor intellektuelt svermeri ikke akkurat er mangelvare, er det friskt å lese Øxnevads nøkterne tilnærming … Øxnevad byr på lite forklaringer og sammenligninger, men jeg vil likevel ikke beskylde henne for å være innforstått. Jeg leser heller romanen som et forsøk på å mane frem medfølelse på tvers av forståelse, for kanskje kan man være fullstendig fremmed overfor den andres lidelse, og likevel ønske å lindre den"

"Det er politisk brodd i Feminin gange … hun illustrerer misforholdet mellom individets opplevelser og systemets binære kategorier så det kjennes på kroppen … det dukker også opp fine, humoristiske scener som bryter med tekstens overhengende alvor. Det fineste grepet – og kanskje mest tungtveiende momentet – er dog Øxnevads enkle måte å vise hvordan kjønnsidentitet på samme tid er et eksistensielt grunnvilkår og noe tilforlatelig. For selv om romanens nav er Liams vei mot Riksen, tar det tid før den forteller eksplisitt hvor på kjønnsspekteret de to befinner seg. Sammen er de bare Tor og Liam, som prøver å finne ut av seg selv og hverandre; Øxnevad lar dem være i romanteksten, som seg hør og bør"