Dråpen på ørkentungen

sarkofagen er åpen en seng
Nuts påmalte armer hever angsthimmelen
her ørkenen begynner skiller jeg kornet fra sand
gjenoppliver med spytt kyss væske kjønn
geitene vet hvor elva går
en sandfarget øgle hviler på linkledet jeg strekker
rundt leiet vårt og natten er bønner og rosmarin i en skål

To mennesker er plassert i et ørkenlandskap i Juliane Ruis sjuende diktsamling. Himmelgudinnen Nut spenner opp himmelen over dem. Den nakne kvinnekroppen holder himmelen og jorden sammen. Relasjonen mellom jeg-et og du-et er uklart og spent. Med intimitet, ydmykhet og desperasjon undersøkes relasjonen. Hvem er den andre? Her finnes en sarkofag, dyreknokler, begjær. Her finnes himmelgudinne og solgudinne. Det henvendte mot det bortvendte. Det vanskapte og frihetsfølelse, og vilje til undergang.

Et gåtefullt og egenartet verk.