Sorg og song
tankar om forteljing : essay
”I sitt nye essay, den lange, interessante teksten Sorg og song, dveler Vaage ved prosessen rundt å skrive og lansere Syngja. Flere av refleksjonene kjenner vi igjen fra romanens metaperspektiv. I essayform fører Vaage ordet i et enda mer nakent, spørrende språk, der han åpner for en videre, større samtale om å skrive, og om språkløsheten, slik den har trådt fram i hans eget forfatterskap”
ASTRID HYGEN MEYER, KLASSEKAMPEN
”Sorg og song er en grunnende og drøftende bok som stadig tar nye omveier, og ender opp med nye erkjennelser ... Som kritiker kjemper jeg stadig med språket, og noen ganger er kampene hardere enn andre. I noen få tilfeller er det nærmest umulig å finne ord som yter rettferdighet til den kompleksiteten, det viddet og den språkprakten et verk består av. Sorg og song er et av de verkene”
MARI REINHOLT AAS, VÅRT LAND
”tusen takk for boka! Den er verkeleg fantastisk, gjennomlysande, gjennomransakande, intelligent og interessant. Eg har aldri før opplevd at ei bok talar så direkte til meg ... Eg vil presse dei grensene du har sett, og gjere det rommet du har opna endå større. Måtte din klokskap og sensitivitet smitte!”
OLAUG NILSSEN, VAGANT 1/2016
”Det er noe skjørt og famlende over Vaages essay, befriende fritt for skråsikre utsagn, selv om han er på jakt etter en litterær autoritet, etter det som gir skjønnlitteraturen autoritet ... Vaage åpner rom etter rom etter rom: Han skriver om overskridelsen han som forfatter kjenner på, en overskridelse inn i et ukjent land som samtidig er midt inne i forfatteren. Om den hellige trangen i forfatteren etter å nå den andre. Om gleden ved å gi til leseren ... Viljen til å komme til bunns i mennesket, i seg selv, uten frykt for det du vet ikke kommer til å se pent ut, er sterk hos Vaage”
ESKIL SKJELDAL, BOKVENNEN LITTERÆR AVIS
”Vaage snakker om taushet, og temaer vi ofte tier om i sitt ny langessay Sorg og song. Han bruker også et vakkert litterært språk for å vise fram de sidene ved livet som vi ellers ikke ser, eller ikke vil se”
VIDA SUNDSETH BRENNA, UNIVERSITAS
”Det har blitt ei bok der det språkløse står i sentrum, og som også inkluderer dikterens forsøk på å gi ord til det ordløse. På én side handler det om Vaage og familiens personlige erfaringer, og det er et sterkt og gripende stoff som legges fram. Og det gjøres på like vakkert vis som Vaage alltid gjør, enten om det er diktning eller essay det handler om. Men stoffet utvides også fra det private til det allmenne, og det tas enda videre – til dikterens refleksjoner om sitt eget arbeid. Slik blir dette ei betydelig bok for den som vil vite mer om Vaages forfatterskap”
GEIR VESTAD, HAMAR ARBEIDERBLAD
«Eg dveler ved skapingssoga for "Syngja" fordi eg trur ei slik soge kan kasta lys over kva litteratur er. Kastar me lys over kva litteratur er, kan det henda at me også ser eitkvart om sjølve språket. Ikkje minst trur eg soga om boka, forteljinga om forteljinga, kan seia noko om kva forhold me som samfunn har til avvik og dei svake»
Då romanen «Syngja» kom ut i 2012, vart han møtt med strålande meldingar frå samstemte kritikarar, og for boka vann Vaage Brageprisen. Men «Syngja» var også boka forfattaren ikkje trudde han kunne skriva. Med denne romanen som utgangspunkt drøftar Vaage korleis livsrøynsler kan gjerast om til språk og litteratur, og kva som kan hemma eller drepa slike uttrykk. Hindringane kan verka uoverstigelege når temaet er eit lidande barn.
Er det slik at det språklause barnet er omgitt av språk som ikkje kan dekka eller forklara livet hennar? Blir til og med diktaren stum når han lever i det språkleg fattige hjelpeapparatet? I «Sorg og song» fortel Lars Amund Vaage om korleis det kan opplevast når diktinga vert møtt som vedkjenningslitteratur. Han viser ikkje berre korleis han nærmar seg autismen i tidlegare bøker, men òg korleis det språklause gjeld alle menneske. Ikkje minst skriv han om å skriva: om å gi ord til det ordlause.
Då romanen «Syngja» kom ut i 2012, vart han møtt med strålande meldingar frå samstemte kritikarar, og for boka vann Vaage Brageprisen. Men «Syngja» var også boka forfattaren ikkje trudde han kunne skriva. Med denne romanen som utgangspunkt drøftar Vaage korleis livsrøynsler kan gjerast om til språk og litteratur, og kva som kan hemma eller drepa slike uttrykk. Hindringane kan verka uoverstigelege når temaet er eit lidande barn.
Er det slik at det språklause barnet er omgitt av språk som ikkje kan dekka eller forklara livet hennar? Blir til og med diktaren stum når han lever i det språkleg fattige hjelpeapparatet? I «Sorg og song» fortel Lars Amund Vaage om korleis det kan opplevast når diktinga vert møtt som vedkjenningslitteratur. Han viser ikkje berre korleis han nærmar seg autismen i tidlegare bøker, men òg korleis det språklause gjeld alle menneske. Ikkje minst skriv han om å skriva: om å gi ord til det ordlause.
Vis info om boka Skjul info om boka
Utgitt | 2016 |
---|---|
ISBN | 9788249515721 |
Innbinding | Innbundet |
Tittel | Sorg og song |
Bokgruppe | 310 |
I salg | 13.01.2016 |
Emne | Essay Autisme Faglitteratur Forfatterskap Forfattere |