Perverst navn

"Den poetiske debuten til Ida Frette utmerker seg med sin sjangerinspirasjon og tolkningsfrihet … ordene og språket i seg selv er det som spiller hovedrollen … Hun-personens tale og jeg-personens bevissthet og bevegelser er så ribbet for ytre (og til dels indre) sammenheng, at det de sier og gjør får en leken og utprøvende karakter … Perverst navn er en analytisk, langsom og oppstykket utforskning av menneskelige mekanismer. Den interesserer seg for hvordan behov, instinkter og lyster kommer til uttrykk via språk, gester og oppførsel"

"Ida Frette er ein særmerkt og vågal diktdebutant … I denne boka er det språket som prosess, rørsle, handling og hending som er i søkjelyset, altså kva som skjer i språket, snarare enn dei fikserte bileta språket kan levere oss av røynda … Språk vender seg alltid til nokon, anten det er til seg sjølv eller til ein verkeleg eller tenkt person. Gesten krev derimot at ein er til stades, i situasjonen, men som lesar er ein ikkje der situasjonen utspelar seg, fullt ut. ‘Hun sier:/ Det er så mange som ikke ser hva/ jeg gjør. Men du ser det.’ Slik skapar Frette ei tekstleg erfaring av kva dei to røystene kjenner at skjer når dei nyttar verbalspråket. Sjølv om teksten er strippa og setningane tilsynelatande er enkle og nærast uskuldige, maktar teksten til Ida Frette å setje i gang refleksjonar over kva språk gjer"

"Diktene i Perverst navn [..] gnistrer av isolasjon og fremmedhet, og samspillet mellom jeg og hun minner mest om en røket høyspentkabel der endene slamrer mot hverandre og truer med å kortslutte"

"Debutanten Ida Frette har gitt oss en diktsamling for koronatiden. Høres det kjedelig ut? Det er det ikke … Alle tanker og gester, bevegelser og følelser, er fanget i et selvovervåkende nett, ingenting skjer uten at det altseende øyet får det med seg. Kroppen er fremmedgjort fra seg selv. Forholdet mellom henne og jeget er en relasjon mellom den seende og den sette … Hun må «vise respekt» og «være solidarisk». Nettopp det at de to siste påbudene går igjen, sammen med ordet «isolasjon», gjør det tydelig at dette er en koronadiktsamling. I så fall er det foreløpig den eneste vellykkede litterære behandlingen av koronatiltakenes effekt jeg har lest. På mange måter er Perverst navn en ypperlig utforskning av det samme problemkomplekset Lena Lindgren har beskrevet i langessayet Ekko. Dens hovedtese er, kort forklart, at oppmerksomhetsøkonomien ikke gjør oss til Narcissus, men til Ekko. Vi er kun narsissister i den grad vi etterligner tech-gudenes og påvirkernes narsissisme … Utforskningen av det virtuelle allestedsnærværet blir aldri til en enkel tese om teknologiens farer"