I morgen forsvinner jeg litt til
roman
"Østhagen [skriver] på en overbevisende måte […] frem de forvirrende og skremmende, men også gledesfylte inntrykkene og minnebrokkene som utgjør Signes tilværelse. Fortid blander seg med nåtid, skjøre erindringer om en mor som ikke fikset livet, dukker stadig opp, samtidig som romanen viser hvordan hovedpersonen orienterer seg etter sansene"
ANNE MERETHE K. PRINOS, AFTENPOSTEN
"et dristig valg: Bokas stemme kommer fra det ordløse ... fine og bevegende sekvenser. Den eldres blikk på alderdommen er tidvis sterk lesning: Hvordan Signe i klarere øyeblikk forakter det fysiske forfallet hun ser rundt seg, hos de andre. Helt inn i glemselens mørke forblir det nærmest ubegripelig at hun selv er blant dem"
SILJE BEKENG, KLASSEKAMPEN
"boka er god og velskriven ... Østhagen har levd seg godt inn i tankeverda til Signe, dette mennesket som har gått seg bort i seg sjølv ... Såleis er det ei lærerik bok ... Ein kjem tett innpå Signe og ser henne portrettert ved lausrivne fragment eller gjennom tilfellelege hòl og rivner i mørkret kring hug og hått. Institusjonslivet er også godt skildra"
ODD W. SURÉN, DAG OG TID
"En vond og vakker roman om hvordan en dement kvinne opplever dager og netter på sykehjemmet … Språket er korthogd, men også mykt bølgende av bokstavrim. Sigrids fragmenter av minner og uventede assosiasjoner gir fortellingen fremdrift. De pusles sammen til et liv som gradvis avdekkes for leseren. Fortid og fremtid eksisterer ikke annet enn som tynne stråler silt gjennom et stadig tettere klede ... Forfatteren har lykkes i å formidle angst, forvirring, glimt av innsikt og sorg hos et menneske som ikke formidler selv. Troverdig og innsiktsfullt om et tema som angår stadig flere"
ANNE SCHÄFFER, BERGENS TIDENDE
"maner til ettertanke. Man tror på Signe, en gang gift med Torfinn fra Bergen og eier av en klesbutikk, med en voksen datter hun ikke lenger gjenkjenner og ute av stand til å skille fantasi og virkelighet ... At språket – springende, intenst, kortpustet som det ofte er – makter å speile den morsfikserte Signes kaotiske indre, er likevel det som imponerer mest ved denne teksten"
STEINAR SIVERTSEN, STAVANGER AFTENBLAD
"Laila Sognnæs Østhagen har skrevet en vond, vakker og meget sanselig roman … En bok som gir leseren innsikt i et fragmentert liv, skildret på en vakker og intens måte, der øyeblikket er det som betyr noe"
ANNE SCHÄFFER, TARA
"På ein sterk måte vert dagleglivet skildra gjennom Signe sine egne auge. .. får fram både latter og tårar … ut i frå sikre replikker, som eg er sikker på svært mange vil kjenne seg igjen i, skriv Østhagen treffande. Det er noko skjørt og ekte over språket, som skapar eit intimt nærvær ... Østhagen lukkast i å skildre denne livsfasa til Signe med verdigheit"
INGEBORG URKE MYKLEBUST, BØYGEN 2/14
"Denne vakre romanen til Laila Sognnæs Østhagen får frem minnene om både min mor og andre demente jeg har møtt i eldreomsorgen … Østhagen har klart det geniale i å se verden og hverdagen fra den dementes posisjon … Østhagens evne til å leve seg inn i Signes verden er skremmende god"
KARL-HENRIK NYGAARD, SYKEPLEIEN #5 2014
"Språket er gjennomgående rytmisk og ledig ... man opplever at Østhagen ønsker å avbryte det narrative drivet for å understreke at ingen fullt ut kan begripe hvordan hverdagen er for en eldre dame med demens. Dette skal Østhagen ha ros for å formidle ... minnene fra oppveksten er bevart bedre enn inntrykk av nyere dato. Og da er vi inne på hukommelsens levende paradoks, hvordan deler av det vi har erfart, kan hentes klart frem i minnet, mens andre opplevelser er sporløst forsvunnet, tapt for alltid"
T. ROSNESS, TIDSSKRIFT FOR DEN NORSKE LEGEFORENING, nr. 14 – 2014
En gammel dame sitter ved et bord, kledd i bluse og et stygt, rutete skjørt. Hun heter Signe, hun spiser med barneskje, spiser beige fjelltopper fra skålen noen har plassert foran henne. Det er ikke til å holde ut. Men så er det borte igjen.
Brokker av barndomsminner griper inn i tilværelsen og svever over livet på sykehjemmet. Det finnes mennesker Signe drar kjensel på, men ingen har navn hun kan feste dem til. En kvinne kaller henne mor, men mor er en annen, en som alltid våker over henne, og som man aldri kan vite hvor man har. En ung mann i sandaler og hvite klær har øyne hun kjenner igjen fra et annet liv, det er et trygt blikk som Signe vil være i. Kanskje han kan ta henne med dit hun aller helst vil?
"I morgen forsvinner jeg litt til" er en roman som undersøker hvordan det kan være å leve utenfor hukommelsen. Laila Sognnæs Østhagen skriver bevegende og troverdig om en kvinne som har et langt liv bak seg, men som ikke har annet enn øyeblikket igjen.
Brokker av barndomsminner griper inn i tilværelsen og svever over livet på sykehjemmet. Det finnes mennesker Signe drar kjensel på, men ingen har navn hun kan feste dem til. En kvinne kaller henne mor, men mor er en annen, en som alltid våker over henne, og som man aldri kan vite hvor man har. En ung mann i sandaler og hvite klær har øyne hun kjenner igjen fra et annet liv, det er et trygt blikk som Signe vil være i. Kanskje han kan ta henne med dit hun aller helst vil?
"I morgen forsvinner jeg litt til" er en roman som undersøker hvordan det kan være å leve utenfor hukommelsen. Laila Sognnæs Østhagen skriver bevegende og troverdig om en kvinne som har et langt liv bak seg, men som ikke har annet enn øyeblikket igjen.
Vis info om boka Skjul info om boka
| Utgitt | 2014 |
|---|---|
| ISBN | 9788249513536 |
| Innbinding | Innbundet |
| Tittel | I morgen forsvinner jeg litt til |
| Bokgruppe | 411 |
| I salg | 30.01.2014 |
| Emne | Skjønnlitteratur Demenssykdommer Romaner |
Laila Sognnæs Østhagen
Laila Sognnæs Østhagen (f. 1966) vokste opp i Asker og er bosatt i Oslo. Hun debuterte med romanen Konglehjerte i 2012. I morgen forsvinner jeg litt til er hennes andre bok.
Les mer