”en glimrende skildring … Som før skaper den elegante og tilsynelatende ukunstlede prosarytmen en flyt … Min kamp står nærmere romanen enn selvbiografien … tidene det fortelles om gjennom alle bøkene knyttes sammen i et elegant flettverk av overganger mellom en rekke ulike tids- og virkelighetsplan … Min kamp [danner] en kompleks lag-på-lag-struktur av variasjoner over beslektede motiver og temaer, som i seg selv gjør Knausgårds verk til en refleksjon over størrelser som tid, minne og fortelling. Fjerde bok er et nytt interessant kapittel … en minneverdig variasjon over temaet den unge manns trengsler”

”Min kamp er framleis eit storslått prosjekt … Den intense gleda og den ekstreme sorga som ligg nær overflata i svært unge sinn, er skildra og med stor presisjon og ikkje minst med humor … Godt skildra er også kjensla av allmakt som finst vegg i vegg med den avgrunnsdjupe mangelen på sjølvtillit … Forfattaren bringer den vaksne lesaren tett inn på den kjensla av ungdom som handlar om å vere full av store spørsmål og emosjonar, men samstundes uavklart og utan aning om korleis det skal gå. Trass i det lett repeterande i handling og refleksjonsnivå, finst det ein nerve i historia, og den er knytta til nettopp dette. Dermed er det nesten sagt at også dette bindet har materiale i seg til å halde samtalen i gang både blant dei lesande og blant dei meir alment meinande, og det er også ein kvalitet”

”Hva er det det heter i reklamen? Likte du den forrige, vil du elske denne … endelig har [vi] ei bok å forholde oss til, til og med en ordentlig god en … Seriepubliseringen har endt opp med å gjøre Min kamp om til noe som minner mer om en performance enn en bokutgivelse, et storstilt stunt som har involvert hele den litterære offentligheten i en ganske fascinerende kulturell prosess … Det er ambisjonen om å speile erfaringens struktur mer allment som på sitt beste gjør Min kamp til stor skjønnlitteratur … Det aller mest imponerende ved dette verket på et rent formelt plan, er slik sett Knausgårds evne til å gjøre dette mangfoldet leselig, til og med ofte spennende for enormt mange lesere, gjennom et fortellerdriv som er like ubønnhørlig uansett hva teksten handler om, som en thriller om absolutt ingenting. Kun satt opp mot dette trivielle bakteppet kan samtidig de spredte lyriske eller refleksive passasjene i teksten få full effekt … Når skrev sist en norsk forfatter naturskildringer så inderlige og fullstendig uironiske?”

”isolert sett er bind 4 er fryd å lese, Knausgård skriver med en letthet som smitter Boken er en sidevender av dimensjoner”

”særdeles medrivende litteratur … Samtidig er det noe med måten beretningen jevnlig skrur seg innover på, fra det trivielle og flate, til scener dirrende av liv og en slags litterær personlig avkledning, som står fram som Min kamps vesen, særpreg og motor … Den viktigste grunnen til å følge Knausgårds kamp denne gang er perspektivet på forholdet mellom liv og litteratur … fascinerende”

”Jeg er fremdeles begeistret”

”Det er fortsatt trivelig å lese om denne mannens lange, svingete vei til seg selv. Og selv om fortellermåten er konvensjonell, så flyter det bra. Jeg tror det kommer av at Knausgård har truffet et punkt mellom det indre og det ytre, mellom det idealistiske og det empiriske, mellom den han var da og den han er nå eller for den saks skyld mellom det guddommelige og det menneskelige som gir setningene hans en helt egen sjarm”

”dette handler igjen om oss alle. … Romanens identifikasjonsgrad er høy fordi Knausgård ikke holder noe tilbake … et rytmisk drevent språk og i en kvass stil som fortsatt holder deg i kragen. Knausgård, vår mann over ord, holder det han lover”

ARNSTEIN OLAISEN, HAUGESUNDS AVIS

”Klassisk fortellernerve … nytt og lesverdig … Det er jo nettopp realistisk og troverdig verket er i sin nærmest pornografiske utbretting av livet i alle sine faser og vendinger … Bind 4 er en pageturner og det er også en roman som får deg til å stoppe opp i lesningen og tenke over eksistensen gjennom uventede (og kanskje halvt glemte) erkjennelser som den unge hovedpersonen gjør seg … noen partier er svimlende gode”

TOROLF E. KROGLUND, AGDERPOSTEN

”Knausgårds Kamp-seire kommuniserer så uendelig mye mer enn rene fakta om Knausgårds liv og levnet, blant annet rett så mye om hva det innebærer å være et søkende menneske i verden … MK 4 er til tider en svært morsom roman, ikke minst takket være Knausgårds selvironiske blikk på seg selv som ung forfatterspire på Senja … Men under denne tragikomiske overflaten ligger det imidlertid et dypt alvor, det handler om å orientere seg i verden, finne sin identitet; på mange måter er dette en dannelsesroman, ikke minst skriver Knausgård smertelig godt om forfatterdrømmene, den underliggende sårheten, den grandiose sulten etter eget ry … MK 4 både svinger og lukter – og nærsagt: kleber!”

"det er fantastisk godt gjort å produsere slike kvanta bra prosa ... det trivielle er universelt og gjer at teksten vedkjem lesaren, ein kjenner seg att i så mykje og finn det godt skildra"

”menneskelig utfordrende og kunstnerisk spennende … Nest etter det fabelaktige førstebindet, er bind 4 kanskje det som gjør sterkest inntrykk på denne leseren ... fengslende å lese …. Karl Ove Knausgård [har] skrevet en av de sterkeste, mest kunstneriske tvetydige og brutale far/sønn-romanene som er utgitt hos oss … En grunn til at bind 4 gjør så sterkt inntrykk på meg, er at forfatteren er så nådeløs mot seg sjøl her … Knausgård viser at han har en litterær Achilles-hæl … Knausgård er utvilsomt et sjeldent litterært talent”

”Jeg kommer til å lese til siste slutt. Det finns en strøm i Knausgårds prosa, en rørlighet i hans fotografiske minne og en sta boring i jegets kjerne som vekker følelser i meg som Prousts minnebilder fra det parisiske aristokratiet i begynnelsen av forrige århundre aldri lykkes med å røre opp”