”Stilrent og politisk ukorrekt om kunsten å dø … Øen har et klokkeklart rent språk. Ikke bevisst såkalt minimalistisk, men mer rensket for enhver klisjé”

”Poetisk preget prosa … Poeten Øens andre roman har sin fornemste kvaliteter i en uhyre presis og poetisk preget prosa … Han skriver en vidunderlig fortettet lyrisk prosa der bilder, bevegelser, farger, lukter/dufter, hørsel, ja alle sanser berøres av et språk som er så finmasket og samtidig klart at det i seg selv gjør boken til en glede å lese”

”Stille og ettertenksom prosa … presist og lavmælt … Språket i Øens bok er presist og langsomt og bører preg av at forfatteren er poet”

”Ordkunstneren Øen er sterkt nærværende. Måten han beskriver vær og temperatur på … eller når han beskriver fuktig gress så du synes det minner om et japansk maleri – alt er vakkert og bidrar til å skape den spesielle stemningen som er i boken”

”Språklig overbevisende … Øen skriver gjennomgående godt, til tider svært godt”

”Det er tydelig at Morten Øen bringer poesien videre fra sin lyrikk. Språket viser sans for detaljenes tyngde, det er lavmælt og dvelende … Morten Øen skriver velkomponert og presist”

”Kraftfullt psykologisk portrett som endar i det distanserande sjeldsynte”

”Sterkt portrett av grensetilstand … Det er et eller annet uavklart fortidig her som forplanter seg som en dyp, dirrende uro gjennom hele teksten … en språklig og stilistisk svært vakker roman”

”Tett og poetisk. Øen viderefører både poetiske kvaliteter og spesifikke fagområder i sitt romanunivers”