"Det høver med noko kloke folk har sagt om kunst, kanskje særleg poesi: Det er «news that stay new». I så måte er denne boka stor kunst ... får lesaren til å hulka nostalgisk om farne år med knitrande ark i kvite konvoluttar utan vindauga og gilde tidender om blærekatarren til tante Agate. Akk! ... Det er på detaljplanet og i språkleg konsekvens den store kunstnaren ovrar seg, og Sjisjkin skriv sanseleg og overtydande om alt dei to brevskrivarane opplever. Detaljrikdomen verkar aldri overlest, berre autentisk ... Mikkel Rev skreiv eit brev til månen, dei har vel postkontor der. Mikhail Sjisjkin skreiv brevboka til verda, og det skal han ha stor takk for. Hipp hurra!"

"I en sjanger som slåss mot tidens strømninger, beretter Mikhail Sjisjkin en tidløs historie. Folk skriver knapt brev lenger. Likevel er det nettopp brevromanen den russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin griper til for å si noe allment om kjærlighetens vilkår innenfor et parforhold ... Det er vakkert, gripende. En kjenner igjen forelskelsen og savnet. Etter som tiden går, blir det mindre viktig å være sammen ... Som leser gripes du av den ubehagelige følelsen av at de for lengst har sluttet å lese hverandres brev ... Sjisjkin er blant det nye Russlands mest distinkte stemmer, og med sin bok griper han rett inn i hverdagen til sine lesere, og problematiserer det mest dyrebare et menneske har."

"Han eldes altså av krigen, hun av tida. Det er så utrolig elegant gjort, og det gjør så dypt inntrykk. Sjisjkin viser med dette at temaene - døden, kjærligheten - er universelle, uavhengig av tiden ... oversettelsen er for øvrig imponerende ... jeg blir hodestups forelsket i «Brevboken». Ikke bare fordi Sjiskjin har et så nydelig språk, gammelmodig og naivt på en intelligent måte. Men også fordi han tematisk liksom dekker hver flik av menneskelivet... En såkalt totalroman altså, som så mange forfattere prøver å skrive, men som Sjiskjin får til, tilsynelatende aldeles ubesværet"

"Nydelig brevroman ... Brevene i «Brevboken» har noe impulsivt og livsbejaende over seg ... Marit Bjerkeng har gjort en flott jobb med å gjenskape følelse av nærvær og intensitet i den norske oversettelsen"

"Omsorgen for detaljene, de små tingene, intime sjelelige bevegelser, nyansene i opplevelsene, den forbløffende språklige presisjonen og det psykologiske skarpsynet – alt dette preger romanen … knapt noen har skrevet om kjærlighetens hemmeligheter og mystikk med slik ledig, fryktløs letthet og en slik renhet."

"Der den tradisjonelle brevromanen er forma som ein dialog mellom to skrivande, stenger Sjisjkin brevflaumen og truleg har ingen av breva nådd fram til adressaten ... Breva sluttar å likne på brev, og Sjisjkin opnar for dei store spørsmåla han sysla med i romanen Venushår. Når han krinsar rundt krigen, kjærleiken og menneskelege grunnvilkår, går han i kritisk dialog med dei store russiske klassikarane som alle russiske forfattarar må forholde seg til på den eine eller den andre måten ... Brevboken er ein verdig oppfølgjar til Venushår"