"Hva nå, kjære er en stillferdig, men intens diktsamling som insisterer på å være en eneste stor kjærlighetserklæring til sønnen som ikke er der i dag, i morgen eller om seksti år. Og det er vanskelig å ikke bli følelsesmessig berørt."

"Ømhet er også et ord som kan brukes for å beskrive Kristian Bergquists Hva nå, kjære, om tapet av en nyfødt. "hva annet kan jeg foreta meg/ enn å skrive dette diktet og fortelle deg/ om at du ikke er her" spørres den døde sønnen, som også får sveve over et landskap av assosiasjoner, blant annet noen originale og brutale dikt om barnas samfunnsgruppe ... noen vers er særegent poetiske og doble og borger for det knudrete i språket og fyller det med kjærlighet"

"Bergquist makter, innimellom med nokså sterke virkemidler, å formidle en sorg, et stort tap, på en økonomisert og effektiv måte ... føyer seg pent inn i bunken av flere lovende poesidebutanter de siste årene."

”Han gjør en sterk og overbevisende debut med diktsyklusen hva nå kjære? Det skyldes ikke egentlig at emnet i seg selv er sterkt og gripende, men først og fremst at utførelsen er så behersket og kunstnerisk balansert. Like fullt har disse ofte mørke tekstene personlig temperatur og menneskelig varme. Et barns død, sorgen og savnet etterpå, den vanskelige veien videre – dette er etapper i denne poetiske fortellingen.”

”Han gjør en sterk og overbevisende debut med diktsyklusen hva nå, kjære … utførelsen er så behersket og balansert. Like fullt har disse ofte mørke tekstene personlig temperatur og menneskelig varme”

"Poesien er sannsynligvis den retteste linjen mellom forfatter og leser. Poesien er kølet som, i beste fall, er blitt diamant. Hardt press med andre ord. Og det skinner i Kristian Bergquists første samling Hva nå, kjære. Sorgen kan skinne. Raseriet kan skinne. Og det skinner i en sånn strofe, ja jeg blir blendet av den: ved siden av oss i sengen/som en slags romdrakt/ligger pysjen din"