"Ericssons bok anbefalast til alle som er redde for å miste og som har mista ... Trass i temaet, er Alene en vakker liten bok som er lesen raskt ein sundag ettermiddag, etter golvvask og middagskvil ... Det er ei bok som er skriven midt i livet. Dette er ikkje over ... Bibliografien til Ericsson er lang ... Alene ga iallfall meirsmak"

"[ Alene] gjør mektig inntrykk ... Den gjør så usigelig vondt. Leseren inviteres inn i et rom man ikke har lyst til å oppholde seg i, men man klarer ikke å forlate det. Kjersti Ericsson gjør krav på ditt nærvær. Hun har noe å fortelle deg ... Kjersti Ericsson lærer meg noe mer ... om sorgens uutholdelige ensomhet ... Den bør leses av de fleste. Av alle som har møtt eller skal møte sorg"

"Inntrengende og sårt om det at den en er viktigst for i livet blir syk og dør ... Det er en kjærlighetshistorie. Det er en sorghistorie. Kjersti Ericsson har maktet å finne ord og bilder som formidler akkurat hvor naken, maktesløs og ensom fortelleren føler seg i situasjonen ... Kjersti Ericssons lille bok kan hjelpe mange som står midt oppe i sorg, og også bidra til de som er nært å forstå"

"Modig og sårt ... Hjå Kjersti Ericsson er dei store omgrepa, slik som sorg, lengt, sakn, nedfelt i småtinga, det som var sjølvsagt før vert etterpå så ufatteleg viktig; det ligg ei anna linse over alle ting ... Det blir klisjeaktig å kalla henne ærleg. Men ho loddar djupt i saknet, brukar orda som ein nødvendig men provisorisk veg i det ugjestmilde landet ho er komen til. Og skriv ei bok som er til oss alle, om oss alle"

"I Alene formidler forfatter og kriminolog Kjersti Ericsson panikken idet ektemannen får kreftdiagnosen. De forstår raskt at det er lite å gjøre; én skal dø, den andre får leve. Sobert og konsist viser hun fram sorgen. Først det krampaktige håpet, siden fortvilelsen, skyldfølelsen og harmen. Om et slik personlig dokument skal blir god litteratur, må språket løfte erfaringen som beskrives. Dette mestrer Ericsson. Selv om følelsene skriker, er prosaen stram og poetisk. Bildene er hardtslående … Alene rommer mye ensomhet og lite trøst. Boka er en rapport fra en tilstand: Et finslepent skriftstykke som gir innsikt, litterær glede og glimt av et sterkt og interessant forfatterintellekt"

"Vi kjenner kreftforteljinga frå avisene og vekeblada. Frå portrettintervjua. Om dei som bukka under og tapte kampen. Om heltane som overlevde. Men dette er ei anna forteljing. Dette er Kjersti Ericsson si forteljing om det å miste mannen sin i kreft. Det er ei vakker lita bok. Eg anar eit stort ansvar hjå forfattaren. Eit ønske om å vise ei sorg og ein kjærleik i all sin daglegdagse og unike prakt"