"Stor diktning ... Om å ta voksenansvar som barn, og at dette farger alle erfaringer livet siden har å by på ... I et språk som noen ganger er klinisk, noen ganger poetisk, og ofte bryter sammen, skildres famling med de store spørsmål. Blant dem er spørsmålet om død og reinkarnasjon. Her settes vitenskapen opp mot mysteriet på en måte som vekker nysgjerrighet og inspirerer til egen grubling. Samtidig trigger jeg-personens aversjon mot gjenfødelse en uro i leseren, både på hennes og denne lesers vegne ... bare en stor dikter kan vekke den uroen i meg som «Natt, regn» gjør"

"Kristin Ribe går sine eigne vegar med eit stoff og eit språk som utfordrar lesaren ... Det er dei store spørsmåla Ribe tumlar med, nær sagt som vanleg. Dødslengt og dødsangst står sentralt i eit religionsfilosofisk perspektiv der vestleg kristendom blir stilt opp mot hinduisme og buddhisme med sine svar på dødens gåte ... Det finst ingen svar hos Ribe, berre spørsmål som borar seg inn mot dei store gåtene kring det som bind oss til kvarandre og det som skaper avstand: fosteret i mors liv, barnets blinding til mora gjennom å vere født ... Ribe ønskjer å gi lesaren noko å tyggje på, og det greier ho"

"Tankene sitrer og spinner rundt en døvstum tilværelse, rundt livsviljen som vokser på tross av omgivelsene. I dette hakkende språket skal hun prøve ut eksistensielle spørsmål ... Det er her Ribe har sin største styrke, i det usagte, ordet som mangler, som sammen med de stakkato erkjennelsene gir et overbevisende og tidvis forstyrrende bilde av en lidende kvinne. For når det kommer til å skildre et strevende sinn, så er Kristin Ribe virkelig god"